Årets ønskeliste...

Nå er det "snart" jul og da er det jo på tide å sette seg ned å lage ønskelisten. Dette er et fenomen jeg ikke var vant til før jeg ble sammen med kjæresten min for snart 7 år siden. Familien hans har gjort dette hvert år og det fungerer veldig bra for dem, de samarbeider og gir hverandre beskjed om hva som blir kjøpt til hvem.

De er også veldig flinke til å finne ut hvor man kan få tak i de forskjellige tingene hvis det er noe spesielt de ønsker seg.
Barna får lov til å bla gjennom lekekataloger og sette opp ting de gjerne vil ha, da blir det jo mye lettere for den som skal kjøpe gave for da slipper barna å få noe de ikke vil ha.

Vår liste i år har fått et medlem til, siden vi i september fikk en datter, så da må vi finne noe vi kan ønske oss til henne også.

Slik ser vår liste ut:

Slik blir min liste:

Og noe sånt som dette blir tulla sin:

Min nye tilværelse...

Jeg føler at jeg er i en slags boble av glede om dagen :-)

som jeg har nevnt i tidligere innlegg, så har jeg blitt mamma til verdens nydeligste lille jente. Jeg har lovet dere min føde historie, så her kommer den.

klokken er 10:58 på søndag morgen den 16.september 2012, jeg står på kjøkkenet å skal til å trykke ned spaken på brødristeren da jeg kjenner en slags krampe i magen. Det gjorde ikke særlig vondt egentlig, men var en ubehagelig følelse. jeg tenkte at det sikkert var babyen som sparket litt hardt eller noe, og tenkte ikke så mye mer på det.

Jeg satte med på sofaen sammen med kjæresten min for å spise frokost, men blei heletiden forstyrret av disse krampene. Jeg begynner å bli irritert på babyen.
Det går opp for meg da jeg begynner å se på klokka og telle minutter, at dette faktisk var RIER.

jeg hadde lastet ned en app på telefonen min som telte hvor lenge det var i mellom riene og hvor lenge de varte. Og når jeg hadde en viss idé om hvor ofte riene kom, ringte jeg til sykehuset og forklarte alt til dem. 3-5 minutters mellomrom og en varighet på 1/2- 1 1/2 min.
Men det eneste jeg fikk til svar var at "siden du er førstgangsfødene vil det ta litt tid, så bli hjemme litt til du og slapp av litt så ringer du igjen senere."

på dette tidspunktet var det ikke så ille å høre dette, men etter litt ove en time senere hade jeg så stor smerter at jeg hadde lyst til å skrike. Så jeg plukket opp telefonen og ringte sykehuset igjen, men der fikk jeg bare samme regla som tidligere, men denne gangen fortalte jeg om svangerskapsforgiftningen og den kraftige bekkenløsningen, men det hjalp ikke. jeg fortalte så om min mor som har 3 barn og har brukt totalt 11 (6-2-3)timer på alle 3 fødslene. Da ble svaret noe annet fra damen i telefonen, men alikevel så måtte hun presisere at siden jeg var førstegangsfødene så kunne det hende at de sendte meg hjem igjen.

Jeg ringte til kjæresten, siden har var ute for å hjelpe moren og faren min med å flytte. Han var hjemme en time senere og avgårde bar det til ullevål sykehus. Jeg ble sluppet av ved hovedingangen mens kjæresten parkerte bilen. klokka var nå 14:00

Jeg vagget meg inn til skranken med et par puste pauser på veien. Fikk så en kopp jeg skulle tisse i, men det gjorde så vondt at det kom sikkert bare ett par dråper. Damen i skranken fikk koppen tilbake og viste meg så til en seng som jeg skulle ligge i for å få CTG/sparkeprøve. her skulle jeg ligge i ca 20.min, noe som føltes ut som en evighet. damen kom tilbake for å ta blodprøve (noe hun virkelig ikke var flink til), hun fortalte også at jeg hadde en 3-er i proteiner i urinen (det er visst litt for høyt). Hun forsvant igjen med blodprøvene.

Da hun kom tilbake hadde hun med seg hansker og div. utstyr. Det var nå på tide å sjekke åpningen min.

3 cm åpning. På tide å få meg opp på fødestuen.

Jeg hadde lyst til å si "hva med å høre på den fødende". Vi tuslet avgårde, ut i gangen, også fikk jeg det dummeste spørsmålet noen sinne " vil du ta trappa eller heisen?"

"HEISEN selvfølgelig". 4 rier/pauser og vi var oppe på fødeavdelingen. der blei vi møtt av en ufattelig rolig jordmor, hun var ubehagelig rolig. Hun skulle heldigvis gå av vakt kl 16, og da skulle vi få en annen jordmor.
JIPPII !!!

jordmor nr 2 kom inn døra rett over 16, og hun var helt perfekt for oss. Hun maste ikke på meg, og hun forklarte hele veien hva hun gjorde og hva som foregikk med babyen. Jeg hadde bedt om å få epidural, men anestilegen var veldig, veldig opptatt denne dagen. Jordmor var å purret på hen flere ganger, og da det endelig var meg som var neste på lista fikk jeg beskjed om å gå en tur på do slik at blæra mi var tom før epiduralen skulle settes. Dette var tydeligvis lurt fordi man mister litt følelesen i bena.

Jeg fikk karret meg ut av sykesenga og gikk inn på badet, jordmor ga meg en netting truse som jeg skulle ha på meg etter do besøket. Idet jeg satte meg på toalettet kjente jeg en liten forandring i riene, jeg måtte presse. På dette tidspuktet hadde jordmor forsvunnet ut på gangen, og jeg skrek til kjæresten at han måtte få henne inn igjen. Kjæresten, søt som han er, prøvde å berolige meg og fortalte meg at jeg ikke måtte stritte imot på riene (dette var det jordmor nr 1 hadde fortalt han). Jeg skrek til han engang til og det var nesten som å se ett lys bli tent over hode på han idet det gikk opp for han at babyen hans var rett rundt hjørnet. Jeg er sikker på at han dro i den snora 100 ganger før jordmor dukket opp igjen.

Kl 17:30 sjekket jordmor åpningen igjen og nå var jeg 7-8 cm. Hun ba meg så bare høre på kroppen og presse når kroppen ville.
Hun hjalp til med å strekke litt dernede samtidig som jeg hadde rier. Kl 17:40 midt i "utdrivningen" så banket det på døra, og inn kom anetilegen. Jeg sendte han et stygt blikk og han rygget rolig ut igjen. hihi.

10 minutter til med pressing og den lille prinsessa var ute. Kl 17:50. Hun gråt ikke med en gang, men lagde sånne rare surkle lyder, hun hadde for mye slim i lungene og klarte ikke få det ut på egenhånd så de måtte ta henne med inn på et annet rom for å suge ut slimet. Kjæresten fikk være med. noen minnutter senere kom verdens stolteste far inn på rommet med lille i armene, jeg kunne se ett par tårer renne ned over kinnet hans mens han kikket på meg og smilte.

46cm lang og 2803 g tung, helt perfekt.

Vi er nå to stolte foreldre til en nydelig liten jente.

Bekymret mamma

Helsestasjonen her jeg bor har et helt fantastisk tilbud til oss mødre. De har noe som kalles "åpen dør", dette er et tilbud de har et par timer en dag i uka. her kan foreldre komme å veie babyen sin og det er mulig het til å kunne stille spørsmål. Dette tilbudet gjelder frem til babyen er 2-3 mnd, og helsesøstrene er der for å hjelpe deg og veilede deg.

Jeg har benyttet meg av dette et par ganger for kunne følge litt med på hvordan tulla går opp i vekt og slikt.
Det har stort sett godt veldig bra når vi har vært der og alle er veldig fornøyde med tulla, men ikke så mye idag når jeg var der.

Det er en uke og en dag siden jeg var der på legekontroll og da veide hun 4100gr ca., men hun begynte å kaste opp litt mellom matingene. jeg sende mail til helsestasjonen om dette og de ba meg bare følge litt med på henne og at jeg skulle komme idag å veie henne for se om hun gikk det hun skulle.

Det hadde hun ikke, veide idag 4300gr. og det var vist ikke nok vektøking, siden hun bare får flaske med mme (morsmelkerstatning).
De noterte ned bekymringene mine og skulle kontakte få min helsesøster til å ta kontakt med meg, så da får vi vente og se hva hun sier.

I'm... A mother :-)

Det er en stund siden jeg har skrevet på bloggen. Men det er det en god grunn til også.

16. September var dagen som livet mitt skulle forandres for alltid. Det var denne dagen som lille prinsessa mi skulle komme til verden.

Jeg vil fortelle fødselshistorien min her på bloggen, må bare skrive den ferdig først. Jeg har nå også bestemt for at bloggen ikke skal skrives på engelsk lenger, og at jeg rett ogslett slkal kunne skrive om det som faller meg inn, og det kan være at det kommer et innlegg eller to om interiør, hobby, tanker og ikke minst dattern min.

Jeg har kanskje ikke skrevet så mange innlegg på bloggen tidligere og jeg kan ikke garantere at det vill komme mange fra nå av men, jeg skal iallefall prøve.